Rauma

Trollveggen er Europas høyeste fjellvegg. Fra bunnen av dalen og opp til den høyeste toppen er det nesten 1750 meter, derav over 1000 meter loddrett på det meste. Mange har utfordret trollene, noen har kommet ned i lykkerus - andre har måttes hentes ned.

LITT HISTORIE

Klatring:
Klatreruta Trollryggen ble første gang besteget i 1958 av Arne Randers Heen(53) og Ralph Høibakk (21). Trollryggen opp fra Romsdalen hadde vært det store uløste problemet i norsk klatresport. Flere hadde prøvd i årene før, inklusiv Heen, og dette var hans 6. forsøk.
Selve Trollveggen trodde ingen at det var mulig for et menneske å klare, men i 1965 beviste et norsk og et engelsk klatrelag det motsette. I løpet av 11 og 12 dager nådde de toppen i hver sin rute. Nordmennene vart først, men til gjengjeld etablerte engelskmennene den mest populære ruten i veggen: Rimmon ruten. Nå var det skrevet klatrehistorie i Trollveggen, og dette ble betegnet som et gjennombrudd innen klatresporten.
Den første vinter bestigningen ble gjort i mars 1974 av et polsk team som brukte 13 dager på å repetere Franske ruta (1967).
I 1979 vart Trollveggen for første gang friklatret av Hans Cristian Doseth og Ragnhild Amundsen. (I friklatring blir tau og sikringer bare brukt som sikring i tilfelle fall, og ikke som hjelp til å komme seg opp. Teknisk klatring bruker sikringspunkt, tau og taustiger som hjelpemidler for å komme seg frem).
I dag er der mange klatreruter med ulike lengder og vanskelighetsgrader i Trollveggen, alt fra Rimmon- og Svenske-ruten som normalt friklatres på en dag eller 2, til lengre tekniske ruter som "Dod åt alla" og "Arch Wall" som krever flere dagers teknisk klatring. (Se også Trollveggen-ruter)
Flere ras i 1998 og senere år (bl.a. 2003) har endret tilstanden for flere av rutene. Rasene har også ført til vanskeligere forhold med en øket mengde sand og sten på hyllene i veggen. Men så langt har ingen omkommet under klatring i Trollveggen?

B.A.S.E. - hopp:
I 1980 kom noen finske fallskjermhoppere til Åndalsnes på leting etter fjell som det var mulig å hoppe fallskjerm fra. Fra Bruraskaret er der ca 800 meter med fritt fall, og de kastet ut en sten for å måle tiden. De målte 17 sekunder før stenen traff fjell og de bestemte seg for å hoppe fra Bruraskaret. De 4 finnene Jorma Öster, Pentti Pukkila, Timo Liukkonen og Jukka Heikkinen vart dermed de første som hoppet fallskjerm i Trollveggen. Dette var også første hopp fra fjell i Norge. Trollveggen var det andre fjellet noen hadde hoppet fra og hoppene tiltrakk seg fallskjermhoppere fra hele verden. Carl Boenish hoppet også senere fra Bruraskaret. Han hoppet som førstemann fra et punkt like ved Trollspiret der det var lenger fritt fall. Den hylla som han hoppet fra, er blitt kalt Boenich-hylla. Carl forulykket dagen etter da han hoppet fra Stabben. Han vart den første som omkom under BASE-hopping i Trollveggen.
Pr 2006 er der 7 kjente dødsfall i Trollveggen i forbindelse med BASE-hopping. Se også basefatalities/basefatalities(splatula.com)

Carl Boenish (43), USA, juni 1984, hoppet fra Stabben
Jørgen Håkonson (19), Sverige, aug 1985, hoppet fra Bruraskaret
Jari Mynttinen (32), Finland, aug 1985, hoppet fra Bruraskaret
John Raymond "Fossie Bear" Foster, Australia, juni 1986, hoppet fra Trollspiret
Daniel Twomey (22), Australia, aug 1999, hoppet fra Trollspiret (funnet først etter 37 dager)
Linus Rains (29), Sverige, juli 2003, hoppet fra Stabbeskaret (exit mellom Stabben og Klumpen)
Tony "Coombesy" Coombes (30), Australia, mai 2006, hoppet fra Stabbeskaret

I juni 1985 hoppet John Mjøen som førstemann fra toppen av Trollspiret. Dette er det punktet som gir mest fritt fall i Trollveggen. Fra Trollspiret har fallskjermhoppere uten wingsuit hatt fall opptil 34 sekund.
I 1986 innførte Stortinget lov om forbud mot fallskjermhopping i Trollveggen. Denne loven ble innført etter flere vanskelige og risikable redningsaksjoner. Loven medfører store bøter både for de som hopper og eventuelle medhjelpere. Bare det å inneha fallskjermsutstyr er forbudt i Trolltindene. Selv om loven er innført, så hoppes det i Trollveggen. Flere steder er der lagt ut fasttau for lettere å komme seg til exit'en. På fine dager kan en se de med sine lett igjenkjennelige sekker, og er du heldig så kanskje du får se ett hopp.
Det hører med til sjeldenhetene at noen blir tatt for ulovlig hopp fra Trolltindene. I 2006 var det bare en australsk hopper som vart tatt etter et hopp fra Stabbeskaret 24 juli, dagen før 20 års jubileumet for hoppforbudet. Se hans egen video (YouTube) fra hoppet og rømningsforsøket...

I likhet med klatresporten, så har det også vært utstyrsutvikling innen hoppsporten. Nyere skjermer/rigger med nye egenskaper har kommet, men også innen hoppdrakt har der vært utvikling. Med trackingdrakt eller wingsuit kan en nå glide mye lengre. Exit'er som er lite egnet pga lite fritt fall, kan dermed hoppes fra. Trollveggen er kanskje en av de sikreste plassene å hoppe fra med sitt lange frie fall, men hensynet til risikoen for redningsmannskapet har veiet tyngst.

Hvorfor hoppe BASE? Med maling har noen på Bruraskaret poetisk prøvd å forklare hvorfor:

Man small
Why fall?
Ground call
That's all

Slike majestetiske omgivelser som Trolltindene vil stadig trekke til seg folk som skal presse grenser og prøve noe som ikke har vært gjort før. Så hva blir neste? Klatre solo i blinde, usikret, unarmed..? I 2002 ballanserte Eskil Rønningsbakken på en sykkel uten å bruke hendene på en planke som stakk ut i Trollveggen. Se bilde her og video (YouTube)

Kilder: Flere internett-sider. Med forbehold om feil.

Trollene:

Over et panoramabilde over baksiden av Trollveggen der noen av toppene og pinaklene er navnsatt. Brura var en pinakkel ved Bruraskaret der mesteparten ramlet ned i Trollveggen i 1946. Brura ruvet ca 100 m over Brureskaret og i dag står det bare igjen en rest på ca 20 meter. Se også de andre bildene for flere navn.

Topper, pinakler og skar o.l., har fått egne navn. Følgende navn er brukt på punkt i Trolltindene (ca fra nord-sør):
- Adelsbreen
- Nordre Trolltind
- Trollklørne
- Høgskar
- Bjørka (tindenål i Høgskar)
- Lavskar
- Store Trolltind
- Ugla
- Ugleskaret
- Brudgommen
- Brursveinane
- Bruraskaret
- Brura
- Brurjentene
- Trollkjerringa
- Trollgubben
- Boenich-hylla
- Trollspiret
- Trollryggen
- Stabben
- Klumpen
- Stabbeskaret
- Frokostplassen
- Søndre Trolltind (også kalt Semletind)
- Breitind

Vern:
I 2006 vart Norges tredje største nasjonalpark opprettet: Reinheimen i Oppland og Møre&Romsdal. I tillegg til nasjonalparken er de 6 landskapsvernområdene: Romsdalen, Tafjorden-Reindalen, Trollstigen i Møre- og Romsdal fylke, og Ottadalen, Finndalen og Lordalen i Oppland fylke opprettet.
Landskapsvernområdet Trollstigen, "Vern av Trollstigen landskapsvernområde, Rauma og Norddal kommunar, Møre og Romsdal." innbefatter også Trolltindene. Se kart og les mer her.

En trenger ikke å klatre eller hoppe i Trollveggen for å bli imponert over omgivelsene. Trolltindene byr på alt fra lette turer, til mer avanserte med klyving eller klatring i forskjellige vanskelighetsgrader. Trollene gir gjerne audiens og flere topper lar seg besøke også uten behov for sikringsutstyr, enten en bare vil frem til skaret mellom Klumpen og Søndre Trolltind (lett tur uten hverken klyving eller luftig tilkomst, tid ca 2-3 timer) eller en vil forsøke seg på Store Trolltind (1788 moh). For mange kan det være utfordrende nok å titte over kanten til Romsdalen og egne grenser kan bli brutt mange ganger før en setter sine ben på Bruraskaret. De fleste toppene krever litt klyving og kan ha luftige passasjer, så en må selv vurdere sine grenser og ferdigheter.
I tillegg til løse stener, så må en også være forberedt på at en kan komme ut for harde snøfelt. Isøks kan være til hjelp, avhengig av årstiden. Det er også en fordel med gode sko siden det blir mye urgåing. Særlig ura ned til Stigbotn blir dryg på returen. Se mer om toppene og rutene under egne beskrivelser.

Ruten frem til Trolltindene:

Enkleste utgangspunkt for å komme seg til Trolltindene, med unntak av Nordre Trolltind, er å starte på toppen av Trollstigen (ca 700 moh). Følg stien over elven mot utkikkspunktet og et stykke etter å ha passert siste suvenirbua, så svinger en til høyre for å komme seg opp på haugen. Oppe på haugen følger en "anleggsvei" i retning fossen og finner lett en synlig sti opp mot Stigbotn. Se bilder over for starten av turen. Varder viser vei oppover uren fra Stigbotn. Bortsett fra til Breitind, så må en runde enden av Storgrovbotnen etter en har kommet opp den urdekte siden.
Etter Stigbotn blir det bare urgåing om en ikke kan utnytte snøfelt. Fyll gjerne vatn i Stigbotn, siste sjanse blir om det er smeltet brevatn oppe ved enden av Storgrovbotn.